Min motivasjon

Dersom jeg hadde gått offentlig ut blant folk jeg kjenner med at jeg har fått en væskefylt silikonballong i magen for å klare å gå ned i vekt ville jeg mest sannsynlig fått mange hoderystende reaksjoner.
Jeg er ikke veldig overvektig. Før innsettingen hadde jeg en BMI på 28.5, noe som regnes som overvektig- men ikke alvorlig. Jeg tviler veldig på at noen har sett på meg og tenkt: "Herregud- hun må virkelig gjøre noe med vekta si snart"

For meg handler ikke dette om BMI eller at andre tenker at jeg ser helt normal ut.
Etter at jeg la på meg 10 kg har jeg hver eneste dag tenkt at jeg er nødt til å gå ned i vekt igjen. Hver kveld har jeg lagt meg og tenkt "Jeg er nødt til å gå ned i vekt igjen!", og hver morgen har jeg tenkt samme tanken.

I utgangspunktet skulle det være en grei sak å gå ned 10 kg, men for meg har det vært en endeløs vei med litt ned- og så opp igjen. Jeg er ikke av typen som går raskt ned i vekt. Det går saaakte, og jeg må virkelig ikke skeie ut med noe. Jeg har derfor ikke tillatt meg noe som helst når jeg har prøvd å gå ned i vekt. Dette er muligens grunnen til at jeg har sprukket gang på gang. Når jeg først har skeiet ut har jeg gjort det så grundig at jeg ikke har klart å hente meg inn igjen. Da har jeg vært så lei av det strenge regimet med "ikke lov til å spise noe", at jeg har levd etter "Alt er lov"-prinsippet og lagt på meg igjen. Regelen om at jeg går sakte ned i vekt gjelder ikke den motsatte veien. Jeg går fort opp i vekt!

Beslutningen om ballongen ble tatt i desember. Da hadde jeg saumfart nettet etter informasjon. Jeg brukte så mye tid på å bekymre meg for at jeg ikke kom til å klare å gå ned i vekt at jeg bestemte meg for at dette tar jeg sjansen på. Mannen min trodde jeg tullet da jeg fortalte om dette. Det var ikke før i januar, da jeg sa at jeg kom til å bestille tur dit at han skjønte jeg var seriøs. Han var meget skeptisk til hele opplegget, ikke minst at det skulle foregå utenlands.

Nå synes han det er helt greit at jeg har gjort det. Han ser at det funker, og han er jo glad på mine vegne fordi jeg er så fornøyd med å gå ned i vekt.

Jeg har ikke gjort dette for noen andre enn meg selv. Jeg skal ikke bevise noe for noen, eller imponere noen. Selvfølgelig blir jeg glad hvis noen kommenterer at jeg ser bra ut, men det jeg ønsker mest er å slippe å la tanken "Jeg må gå ned i vekt" kverne i hodet mitt flere ganger daglig. Jeg mister energi av å ha det sånn.

Jeg har nå vært på reise i noen dager igjen. Jeg synes det er litt vanskelig å spise slik jeg gjør hjemme når jeg er på reise. Det blir ofte litt mer mat enn ellers, og litt vanskelig å kontrollere om jeg er i rute med vektnedgangen. Jeg får bruke de neste dagene til å komme meg tilbake dit jeg var før jeg reiste, flink med trening og påpasselig med hva jeg spiser.

Jeg ønsker alle som stikker innom her ei riktig fin helg :-)